Det var ikke planen å bli skulptør
Selv om fantasien og behovet for å utfolde meg kreativt var der fra jeg var liten gutt, hadde jeg aldri noen tanker om at jeg en dag skulle lage skulpturer. At det jeg begynte med da jeg var rundt 11-12 år gammel, nemlig å lage «umulige flasker», var en form for kunst, slo meg aldri. Det var bare artig å holde på med.
Oppgjennom årene ble det laget mye rart siden jeg stadig fikk ideer. Det var selvsagt mange slags våpen, som vel gjerne er det gutter lager, som feks buer, armbrøster, pilbørser og spretterter, men også «gevær» der jeg og nabogutten brukte kinaputter som krutt og klinkekuler som kuler. Geværet bestod av kun et stålrør, og dette banket vi igjen i den ene enden med en hammer. (Jeg er vokst opp på gård, og så vi hadde det meste av verktøy etc. tilgjengelig.) Noen kolbe fikk vi aldri laget, så når konseptet skulle testes var det jeg som ble utvalgt til å være den heldige som fikk stå der med røret i hendene under prøveskytinga. Men vi tok selvsagt forhåndsregler hva gjaldt sikkerhet – motorsaghjelm med visir på hodet, og tykke vinterhansker. Og vi døde ikke, så det gikk jo bra. To smell var så vidt jeg husker så langt vi kom før vi skjønte at dette var hakket for spennende å holde på med…
Ut over det var det en maskin/felle der, hvis man prøvde å ta en mynt, så ble fingrene slått av en hammer (ja, for en HAMMER måtte det jo være). Det var flere olabiler, feller i skogen, trehytter, diverse alarmsystemer for soverommet mitt, og alle mulige rare påfunn.
Et hode som gikk alle veier passet ikke veldig godt inn i 90-tallets skoleverk, for man skulle sitte stille og være stille. Ikke bare var det sjeldrepende kjedelig, noe skolegang også senere i livet i stor grad var, men man ble jo også sett på som litt vanskelig og ulydig, og kanskje litt mindre smart enn resten, siden man glemte lekser, bøker osv. Lett latterliggjøring av lærere og elever var ikke helt uhørt. Veldig spesiell situasjon når mattelæreren tok meg med på gangen og var arg på meg fordi jeg ikke gjorde leksene men likevel fikk en av de beste karakterene på en viktig prøve. «Hvordan kan du få M, du gjør jo aldri lekser!» Kan jo hende det var skolen det var noe galt med og, ikke bare meg. Kan legge til at jeg ikke gjorde det spesielt dårlig på skolen, jeg bare kjeda meg helt grenseløst og brukte mer tid på å finne gode læringsteknikker/snarveier slik at jeg kunne bruke minst mulig tid på lekser osv, enn jeg brukte på lesing. Dette var gjennomgående fra barneskolen til jeg var ferdig på videregående, selv om jeg i perioder ga opp og landet på at dette bare var noe jeg måtte pine meg gjennom.
Lang og ikke spesielt spennende historie kort: I 2016 lå jeg i sofaen og så på Youtube, og så folk som sveiset små figurer av skruer og muttere. Tenkte som så at det ville jeg prøve, for det så artig ut, så kjøpte sveiseapparat og satte i gang. Har ingen kursing eller skolegang innenfor verken kunst eller sveising, men manglende kunnskap har aldri vært noen hindring. Man vet jo ikke hva man ikke vet, og kanskje det er en fordel – hadde jeg visst hvor vanskelig det er mulig å gjøre sveising, kan det jo hende jeg hadde latt det være. Men siden jeg ikke visste bedre, prøvde jeg. Angrer ikke på det.